Hvordan bli fornøyd med glasur/overflate på skulpturer? Jeg ønsker at form og tekstur skal fremheves, men samtidig underordne seg helheten. Problemet er at WYSIWYG (what you see is what you get) ikke gjelder innen keramikk. Derfor opplever jeg ofte overraskelser av negativ art.
Jeg bestemte meg derfor for å arbeide systematisk og analytisk. Tanken var å endre bare en faktor av gangen. Det var planen, men som vanlig gikk det noe fort i svingene, og notatene ble mer sparsomme etterhvert. Men ikke verre enn at jeg gjorde noen viktige erfaringer som jeg ønsker å ta med meg videre.
Jeg tok utgangspunkt i 135, Sandsteinsglasur, som er en glasur hentet fra Peer-Bjarne Moens kompendium (Oppslagsbok for plastiske materialer/keramikk). Denne glasuren kombinerte jeg med oksider og stains.
Peer-Bjarne regnet om oppskriften fra 1250 °C til 1220 °C, se under.
Glasur 135 (Sandsteinsglasur) 1220 °C
K-feldspat 36,0
Nefelinsyenitt 13,5
Kritt 6,0
Zinkoksid 4,5
Magnesiumkarbonat 4,5
Bariumkarbonat 14,0
Kaolin 8,0
Kvarts 13,0
Jeg prøvde også ut en variant av 135 med jernoksid. Den ble fin, med en varm, skimrende overflate.
Leirene jeg brukte var White St. Thomas og Paper-Porcelaine Clay.
Noen av hodene dyppet jeg, noen penslet jeg, og noen ble sprøytet. Etter glasurbrann penslet jeg på mer oksid/stains på noen av hodene og brant dem en gang til.
Resultater:
135 har en veldig fin glans, som perlemor. Den fikk finest glans der jeg sprøytet, så det betyr vel at denne glasuren må påføres ganske tynt. Det står da også oppgitt på oppskriften; glaseres fra tynn til middels tykkelse.
Oksider vises bedre enn stains, særlig rød stain ble lite synlig. Denne glasuren fungerte ikke så godt på Paper-Porcelaine Clay etter min mening.
Ettersom 135 med tilsatt jern ble så fin, så vil jeg heller tilsette oksider/stains i glasuren i stedet for å vaske dem inn før påføring av glasur.